Den merkelige historikken
til Pinsebevegelsen

Den merkelige historikken

til pinsebevegelsen

Av David W. Cloud

Oversatt fra engelsk av Jan Lilleby. David W. Cloud er amerikansk baptist, og fra​​ www.deceptioninthechurch.com​​ har jeg funnet frem hans artikkel, men benytter bare Del 1 av i alt tre deler. Interesserte kan gå til nettsiden og lese hele serien, som heter “The Strange History of Pentecostalism”. Jeg har selv for noen år siden skrevet min egen artikkel der jeg gir en analytisk betraktning av ikke minst pinsekarismatikken slik vi ser her i Norden.

Leseren vil legge merke til at ting ikke nødvendigvis begynte med Azusa Street vekkelsen i Los Angeles, men hadde flere markante forløpere…der en finner masse urede, bløff og ikke minst en veldig forvirret type bibelframstilling. Selv om det kan være en forskjell på norsk og amerikansk pinsekarismatikk, så er det allikevel to alen av samme stykke. Vi må ikke glemme at det startet med at en norsk predikant i 1906 tilfeldigvis kom innom et ‘pinsemøte’ i New York. ​​ Les dette, og bedøm selv!

--------------------------

“Fra dens tidlige begynnelse så har ‘Latter Rain’ pinsebevegelsen vært karakterisert av læremessig falskneri, overdrivelser, og bedrag. Jeg innser at dette er harde ord, men dokumentasjonen er uimotsigelig. Det er fordi det første århundres messianske og apostoliske mirakler simpelthen ikke blir utført av kristne i dag. De som hevder at de apostoliske tegnene har blitt gjenopprettet blir tvunget til å akseptere okkulte/hypnotiske fenomener slik som å ‘falle i ånden’, og ‘drukken i ånden’ og sannsigeri (ofte kalt kunnskaps ord) som apostoliske tegn, eller de tvinges til å overdrive og forhåndsfabrikere de påståtte tegnene. Dette er nøyaktig hva vi ser hender i den seneste ‘Latter Rain’ bevegelsen, nemlig​​ Latterbevegelsen​​ (Toronto Blessing, min bemerkin.). Latter Rain bevegelsen i det 20. århundre er bokstavelig talt overstrødd med vrakgodset etter åndelig forvirring, feiltakelser, og bedrag.

Noen vil protestere og påstå at vi bruker unntakene for å male hele bevegelsen. Men vennligst noter da, at de følgende folkene er anerkjente ledere innen pinsekarismatikken. De er ikke unntakene! Alle er listet opp i den autoritative​​ Dictionary of Pentecostal-Charismatic Movements (i USA)​​ og i mange andre pinse-historikker som finnes i mitt bibliotek. Videre, så advarte Herren Jesus Kristus at lærere skulle bedømmes etter deres frukter (Matt. 7, 15-18). En bevegelse som hevder å være selve fylden av Den Hellige Ånd, men som er bokstavelig talt overstrødd med falsklære, dobbeltmoral, umoral, og vanvidd (engelsk,​​ lunacy), må forkastes.​​ 

Jeg anerkjenner uten videre, at det er mange gudfryktige kristne mennesker innen pinsekarismatikken. Jeg ble ledet til Kristus, nettopp av en slik mann. Det finnes gudfryktige pinsepredikanter som Dr. Joseph Chambers fra Charlotte, Nord Carolina, som har tatt et kraftig standpunkt imot galskapen med Lattervekkelsen. Jeg har stor respekt for Dr. Chambers, men uansett, jeg må avvise hans pinse-teologi. Hans forsamling mistet eiendommer verdt 17 mill N Kr (3 mill dollar) fordi de tok standpunkt imot ubibelske ting innen deres eget trossamfunn, Church of God (Cleveland, Tenessee), og dette trossamfunnet tok eiendommen fra dem i en rettsak. Selv om jeg respekterer et slikt standpunkt for sannheten slik de forstår dette, så tror jeg at ‘Latter-Rain’ pinselæren og den falske læren om fortsatte nådegaver med tegn er en fundamental feiltakelse som har resultert i det vanvidd vi vil beskrive i den følgende undersøkelsen.

Ikke alle pinsekarismatikere er karakterisert ved dobbeltmoral og ekstremisme, men den ubibelske pinselæren låner seg ut til slike ting. Jeg tror dette av hele mitt hjerte, selv om jeg har sympati med mange fasetter av gammeldags pinselære. Jeg takker Herren for deres modige nidkjærhet for Gud, for deres ønske om å kunne få oppleve en ‘ekte’ nytestamentlig kristenhet, for inderlig tilbedelse, for deres tro på Gud, og for deres ønske om å ta hvert eneste ord i Bibelen helt alvorlig, for deres tillit til Guds mirakuløse kraft i virksomhet, og for deres iver til å holde seg atskilt fra verden. Jeg kan dog ikke gå sammen med dem i noe tjenestefellesskap, selv ikke med de gammeldagse pinsevennene – dette fordi de bygger på et læregrunnlag som ikke bare er ubibelsk, men som (i deres uvitenhet)​​ har resultert i en forberedelse en ‘Endetids’ frafallen ‘En-verdens kirke’.

Ta så en liten tur med meg gjennom historiens sider med pinsekarismatikken:

JOHN ALEXANDER DOWIE

Ett av de mest innflytelsesrike sentere i den tidlige pinsehistorien var byen Zion, grunnlagt i 1900 av John Alexander Dowie (1847-1907). Vit at Dowie selv ikke aksepterte Åndens dåp med tunger som rett lære, så blir han allikevel kalt for ‘Far til helbredelses vekkelsen i Amerika’ (Harrell,​​ All Things Are Possible,​​ s. 13). Hans ‘Endetids’ mirakel teologi hjalp til med å legge et veidekke for pinsekristendommen, og pinse-teologi trengte raskt igjennom hans institusjoner selv før hans død. Mange innflytelsesrike pinseledere kom fra hans bevegelse. Hans magasin,​​ Leaves of Healing,​​ hadde blitt spredt over hele verden og fikk stor innflytelse. Dowie​​ (BILDE: I Elias kostyme!)​​ lærte at helbredelse var inkludert i Jesu forsoningsverk og insisterte på at de som søkte helbredelse ved tro, måtte gi opp sin bruk av legehjelp. Han anså apotekere og leger som redskaper for djevelen. Da hans egen datter ble alvorlig forbrent da hun ved et uhell veltet over en lampe med alkoholbrensel, så jaget han bort en av sine ansatte fordi han hadde forsøkt å lindre hennes smerter ved å bruke Vaselin salve. Han forbød at hun ble behandlet av leger og hun døde i denne tilstanden. Mange andre som kom til hans troshelbredelses-hjem døde av sine sykdommer uten at noen legehjelp var involvert. I 1895 ble han tiltalt for drap og forsømmelse av Chicago by og ble dømt. Men høyere rettsinstanser besluttet at domfellelsen var inkonstitusjonell. Han krevde at hans etterfølgere sluttet med all mat som hadde svinekjøtt i seg. Han styrte byen Zion med jernhånd og ble lagt merke til som en som var løshåndet med økonomien, og han var glad i å omgi seg med luksus. I 1901 påstod han om seg selv at han var ‘Elias Gjenoppretteren’, og i 1904 så​​ “ba han sine etterfølgere å forvente den fulle gjenopprettelsen av den apostoliske kristenhet og åpenbarte at han var guddommelig utvalgt som den første apostelen for en gjenreist Endetids kirke” (Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements, s.249).​​ I de siste få årene av hans liv, ble han anklaget for visse seksuelle handlinger, han fikk et​​ slag som gjorde ham forkrøplet, og hans by Zion ble erklært konkurs. I seks måneder før sin død, lå han i en tilstand av fullstendig motløshet.

Til tross for Dowies falske lære og ubibelske tjeneste, så ‘forberedte’ han veien for Charles Parham og hans tilsvarende ubibelske pinse-teologi.​​ Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements​​ bemerker at mange av de mest kjente pinsepredikantene kom fra Zion (side 368) og dusinvis av Parhams etterfølgere fra Zion gikk inn i​​ Assemblies of God​​ da den ble stiftet i 1914. Faktum er, at tre av de opprinnelige åtte medlemmer av styret i AOG var fra Zion (s. 370). De som steg fram fra Zion for så å bli fremstående pinsepredikanter, inkluderte F.F. Bosworth, John Lake, J. Rosewell Flower, Daniel Opperman, Cyrus Fockler, Fred Vogler, Marie Burgess Brown, William Piper, F.A. Graves, Lemuel Hall, Martha Robinson, Gordon Lindsay, og Raymond Richey. Inflytelsesrike pinsepredikant Gordon Lindsay, redaktør av​​ Voice of Healing,​​ skrev Dowies biografi og gav ham æren for å ha påvirket en mengde troens menn som hadde kraftfulle tjenester”, med referanse til generasjoner med pinsepredikanter.

MARIA BEULAH WOODWORTH-ETTER

Troshelbrederske og evangelist Maria Beulah Woodworth-Etter (1844-1924) hadde en stor innflytelse i den tidlige pinsebevegelsen.​​ Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements​​ forteller at​​ “Hun var en monumental skikkelse hva gjelder å spre evangeliets budskap”​​ og tillegger at​​ “de fleste tidlige pinsetroende så på Woodworth-Etter som sendt fra Gud til bevegelsen og tok imot henne helt ukritiske”.​​ Da hun holdt en fem måneders helbredelseskampanje i Texas for F.F. Bosworth, var​​ “listen over innflytelsesrike pinsepredikanter som flokket seg sammen i Dallas, som tatt rett ut av hvem-var-hvem ​​ kjendisgalleriet i den tidlige pinsebevegelsen.”​​ (s. 365). Hennes møter var preget av ‘Falling i ånden’, profetier, transer, og generell uorden (engelsk:​​ pandemonium).​​ “ Hun kom ofte i transer i løpet av et møte, og stod still som en statue i en time eller lenger – med hendene opp – mens møtet gikk sin videre gang.” (Dictionary of Pentecostal, s. 901).​​ Derfor ble hun kalt “Transe-evangelisten” og “Voodoo prestinnen”.​​ Hun gav en falsk profeti om at San Francisco havneområdet skulle bli ødelagt av jordskjelv og en tidevannsbølge i 1890. Hun tok imot en invitasjon fra Mormonerne til å preke i Nebraska i 1920.

CHARLES PARHAM

Som vi var innom i begynnelsen av denne artikkelen, sporer pinsetroende sin åndelige arv tilbake til Charles Parhams Bethel Bible School i Topeka, Kansas, der Agnes Ozman begynte å ‘Tale i tunger’i 1901 da Parham la sine hender på henne. Det ble hevdet (men ikke grundig bekreftet) at Ozman talte på kinesisk i tre dager, ute av stand til å tale engelsk, og den andre dagen talte hun på bøhmisk. Snart talte eller sang de fleste andre på skolen i ‘Tunger’. Parham hevdet at språk-professorer og andre som kunne språk, bekreftet at tungene var ekte språk, men dette ble aldri bekreftet utenfor bevegelsen. Avisjournalister beskrev fenomenet som bare surr og rør. I 1914 søkte Charles Shumway innstendig å finne bevis for at tungene var ekte språk, men han fant ikke en eneste person som kunne tale slik at det støttet det de hevdet om ektheten i tungene​​ (James Goff jr.​​ ‘Fields White Unto Harvest’ Fayetteville: University of Arkansas Press, 1988, s. 76). ​​​​ “I hans 1919 Ph.D. avhandling/disputas, sensurerte Shumway den lokale avis Houston Chronicle over dens troverdige reportasje og uttalte at “brever er kommet oss i hende fra flere menn som var oversettere fra regjeringshold i og i nærheten av Houston, (samtidig med at Parham holdt sin bibelskole der), og de er samstemt i å benekte de påstander om ekthet som er fremsatt.” (Goff, s. 98).​​ Parhams bibelskole-elever kladdet ned noen merkelige skriv som de hevdet var resultatet av tungemåls-gaven. De hevdet at disse skribleriene var utenlandske språk, slik som kinesisk, men da de ble undersøkt av folk med kunnskaper i språk, så fant de bare at disse ting kun var løse rablerier (Goff, s. 76). Pressen kalte dette for snodig og ugjenkjennelige hieroglyfer (s. 80).

Parham var så overivrig at han sa at misjonærer ville gå ut til jordens ytterste ender og ville ikke være nødt til å lære seg språkene. Fakta var, at størsteparten av den tidlige pinsebevegelsen trodde på dette. Men, dessverre, det fungerte nok ikke slik. Da A.G. Garr reiste til India og forsøkte å tale til folket i et ‘overnaturlig språk’ så fant han fort ut at han ikke klarte å kommunisere med dem.

Som vi så tidlig i denne artikkel, var Parham, pinsebevegelsens tidlige leder, befengt med læremessig kjetteri. - ​​ - ​​ - ​​ - ​​ Han trodde på falsklæren om Anglo-israelismen. Han lærte at det var to separate skaperverk, og at Adam og Eva var av en annen rase enn folk som levde utenfor Eden. Den første menneskerasen hadde ikke sjeler, hevdet han, og denne rasen med mennesker uten sjeler, døde i syndfloden. Parham trodde at de som mottok ‘latter days’ åndsdåp og talte i tunger, ville være de som skulle utgjøre Kristi Brud og ville ha en spesiell status ved Jesu gjenkomst. Han trodde på en delvis opprykkelse, de som var tungetalere.

Parham trodde at fysisk helbredelse var en kristen fødselsrett. En senere utgave av bladet​​ Christian History​​ (Nr. 58, Vol. XVII, Nr. 2, 1998) har et foto av Parham og syv av hans etterfølgere der de står på trappene foran rettsbygningen i Carthage, Missouri. Året var 1906. Parham holder opp en flaggstang med bannere der det stod:​​ Apostolisk Enhet.​​ De andre holder bannere med slagord:​​ Sannhet, Tro, Liv, Seier, HELSE.​​ De kom med en uttalelse om deres læremessige stilling om at god helse er garantert i og med et apostolisk kristenliv.

Til tross for hans undervisning om at det alltid var Guds vilje å helbrede og at medisiner og leger måtte unngås, så døde en av Parhams sønner i en alder av bare 16 år, på grunn av en sykdom som ikke ble helbredet. Hans andre sønn døde i en alder 37 år. De fleste av de som deltok i Parhams møter ble ikke helbredet. I oktober 1904 døde en ni år gammel jente ved navn Nettie Smith. Faren var en hengiven etterfølger av Parham og avstod å gi datteren medisinsk behandling. Netties død snudde den lokale folkeopinionen imot Parham – fordi sykdommen ville latt seg behandle til helbredelse for henne, og lokalsamfunnet anså hennes død som helt unødvendig. Parham selv led av forskjellige sykdommer gjennom livet og var til tider for syk til å kunne orke å forkynne eller reise. For eksempel, så var han sengeliggende og syk hele vinteren 1904-05 (James Goff Jr.,​​ Fields White Unto Harvest, s.94).​​ Dette til tross for at han lærte at helbredelse var garantert i forsoningen. Parham var den første pinsepredikant som bad over lommetørklær og postet dem til de som bad om slik forbønn (Goff, s. 104).

I 1908 samlet Parham inn penger til en reise til Det Hellige Land på en arkeologisk ekspedisjon for å lete etter den forsvunne ‘Paktens Ark’. Han fortalte pressen at han visste om hvor den lå og at hans​​ funn av arken ville passe inn med Bibelens endetids-bilde. I desember kunngjorde han at hans innsamling var stor nok og reiste til New York for å starte reisen til Jerusalem derfra. Han kjøpte aldri noen billett, men returnerte hjem igjen motvillig i januar, og hevdet han hadde blitt ranet etter ankomst New York.​​ 

Parham prøvde å få innflytelse eller, om det skulle være mulig, å overta den underlige tjenesten til Alexander Dowie, mannen som​​ Dictionary of Pentecostal-Charismatic Movements​​ kalte for ‘Far til moderne helbredelses-evangelisering’, og hans by Zion nord for Chicago. Dowie hadde proklamert seg selv å være Elias Gjenoppretteren og endetids-kirkens første (øverste) apostel.

Vi minner våre lesere om at i de fleste pinse-blader/bøker så blir Parham opplistet som en av bevegelsens stiftere/fedre.

FRANK SANFORD

En av Charles Parhams mentorer var Frank Sanford, som drev “Den Hellige Ånd og vi Bibelskole” i Lancaster, Maine. Sanford fremmet en ‘Latter Rain’ type teologi og etterstrebede å komme tilbake til​​ “Apostolisk kraft og liv”.​​ Sanford kjøpte to skip og prøvde seg på en misjonsreise til Afrika. Ett skip havarerte utenfor Afrikas kyst, og alle ble tatt om bord i det andre skipet. Sanford var lederen, men grunnet ukloke avgjørelser – som han mente at Gud hadde bedt ham om å ta, døde ni av hans mannskaper på hjemreisen, av matmangel og heller ikke hadde de vann. Dette var i 1911. Den skjebnesvangre misjonsreisen varte i fire måneder. Sanford ble etterhånden tiltalt for drap og idømt 10 år straff i et føderalt fengsel.

AZUSA STREET MISSION

Mannen som startet det berømte Azusa Street Mission i Los Angeles var en afro-amerikaner og evangelist, William Seymour. Pinsehistorikeren Vincent Synan sier,​​ “Azusa Street vekkelsen er vanligvis holdt for å være den moderne​​ pinsebevegelsens oppstart….I tillegg til de predikantene som fikk sin ‘Pinseopplevelse’ direkte i Azusa Street, så ble tusenvis av andre påvirket indirekte.”​​ (Synan,​​ The Holiness-Pentecostal Tradition, s.105, 130).​​ Gjennom 1901 og 1902 deltok Seymour på Martin Knapps “Guds Bibelskole” og sluttet seg til “The Evening Light Saints” i Cincinnati. Han opptok i seg denne falske hellighets-læren om total helliggjørelse, og trodde at to ‘Nåde inngrep’ ble krevet for å frelse og rense et menneske. Man måtte bli ‘Født påny’ ved tro på Kristus, men måtte så gjennomgå en helliggjørelse gjennom et nådeinngrep nr. 2.

Seymour (BILDE) trodde at den sanne kirken ble gjenopprettet i en endetids-vekkelse med mirakler. I 1903 var han på Charles Parhams bibelskole i Houston, Texas. Der ble han offer for enda en falsklære, at den kristne måtte døpes i Den Hellige Ånd med påfølgende tegn av å tale i tunger. Tidlig i 1906 var Seymour invitert til Los Angeles for å være pastor for en liten ‘Hellighetsgruppe’, som på den tiden hadde en kvinnelig pastor, Julie Hutchins. Gruppen var sammensatt av mennesker som hadde blitt advart og imøtegått av Second Baptist Church på grunn av deres tro på ​​ en ‘Second Blessing’ og denne syndefri-læren som gikk den gang. På veien til Los Angeles, besøkte Seymour Alma Whites​​ “Pillar of Fire” bevegelse i Denver, Colorado. Denne gruppen lærte ‘Sinless Sanctification’ og trodde beviset på dette lå i å danse. Alma White var ikke imponert av Seymour. Hun beskrev ham senere, som følger, “Jeg har møtt alle slags religiøse svindlere og lasaroner, men jeg følte at han overgikk dem alle.”​​ 

Ved hans ankomst til Los Angeles, fikk Seymour bare avlevert én preken, før han ble sagt opp av de som hadde kalt ham dit. I sin preken hadde han erklært at at tunger var beviset på å ha mottatt Den Hellige Ånd. Han sa dette, til tross for at han selv aldri hadde talt i tunger! Rom. 8, 9 sier like frem, “Om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til”. Dette er en veldig merkelig sak. En av nøkkelpersonene i dannelsen av pinsebevegelsen, ved sitt eget vitnesbyrd, forkynte den dypeste sannhet i Guds Ord før han faktisk kjente Kristus, og enda sier Bibelen at det naturlige menneske ikke kan kjenne det som er av Gud.

Seymour flyttet sine møter til et hjem og deretter til et forlatt​​ bygningskompleks i Azusa Street, og merkelige fenomener begynte å manifestere seg. Møtene varte i mer enn tre år, og et stort antall mennesker besøkte Azusa Street for å få sin egen pinseopplevelse. Og dermed tok de pinse-teologien og erfaringen med seg hjem. BILDE: Seymours grav på Evergreen Cemetery, Los Angeles.

Møtene begynte om morgenene og holdt på i minst 12 timer.​​ “Det var ingen bestemt orden ved møtene og vanligvis ingen bestemt ledelse. Folk sang samtidig, men med helt forskjellige stavelser, rytmer og melodier”.​​ (Ted Olsen,​​ American Pentecost”, Christian History,Issue 58, 1998). Møtene var preget av mye forvirring: Dans, hopping opp-og-ned, falling, transer, falling i ånden, ‘tunger’, vagging, hysteri, fremmede lyder, og ‘Hellig Latter’. En besøkende beskrev møtene som​​ “Ville, hysteriske demonstrasjoner.”​​ Søkerne ble fanget inn av merkelige henrykkelser og flommet over en mengde usammenhengende lyder. En journalist fra​​ Los Angeles​​ Times​​ skrev at​​ ‘Deltakerne jobbet seg opp i en vanvittig opphisselse i deres spesielle iver.”

Det var liten eller ingen orden over Azusa Street møtene. Hvem enn det var som følte seg ‘Beveget av Ånden’ til å tale, gjorde det. Seymour preket sjelden. I stedet ble mye av tiden brukt til å sitte bak prekestolen med en tomkasse over hodet. Han lærte folket å rope ut til Gud og kreve helliggjørelse, dåpen med Den Hellige Ånd, og guddommelig helbredelse (Synan, s. 99). Førstehånds beskrivelsene jeg har lest, samsvarer i høy grad med det som en har sett under ‘Lattervekkelsen” nylig.

Da Parham besøkte møtene i oktober 1906, så var selv han sjokkert over forvirringen i møtene. Han ble forferdet av “de voldsomme anfallene og krampene til disse hellige rullerne og hypnotisørene.”​​ ​​ Han beskrev Azusa tungene som​​ “skravlende, fresende, snatrende – og uten å tale noe som helst slags språk.”​​ (Synan, s. 102). Azusa Street møtene var så ville at Parham fordømte dem som​​ “sensasjonelle hellige rullere”.​​ Han vitnet om at Azusa Street møtene i stort var dominert av manifestasjonen av kjødelighet, spiritualistiske grep, og praksis av hypnose (Sarah Param,​​ The Life of Charles F. Parham,Joplin, MO: Tri-state Printing, 1930, s. 163).

I henhold til Parham, så var pinsetroende på hans tid​​ “enten drevet under hypnose eller drevet av åndskrefter”.​​ (Parham,​​ Life of Charles Parham, s. 164).​​ I sine skriverier om Azusa Street vekkelsen, beskrev Parham menn og kvinner som falt oppå hverandre på en moralsk sett​​ kompromitterende måte. Jeg har sett den samme ting i videos fra Latterbevegelsens møter.

Da Parham ankom Asusa Street i 1906, begynte han med sin første preken å fortelle folk at “Gud må føle seg helt kvalm”​​ ​​ på grunn av det som skjedde i Azusa Street (Charles Shumway,​​ A Study of the Gift of Tongues,​​ A.B. thesis, University of California, 1914, s. 178, 179; nevnt av Goff,​​ Fields White Unto Harvest,​​ s. 131). Han forandret aldri sin mening om dette. Helt til slutten av hans liv, frasa Parham, ofte kalt “Pinsetroens far”, seg Azusa Street møtene som noe som var​​ “Åndelig kraft prostituert”.​​ ​​ Parham anså Azusa møtene dermed for noe som var falske, manipulerte, og demoniske, til tross for at praktisk talt alle pinse-trossamfunnene sporer deres åndelige arv direkte tilbake til disse møtene i Azusa Street.”

Så langt David W. Cloud.

Gracepano.com